Venusfluefanger
Opprinnelse
Venusfluefangeren, Dionaea muscipula, er en av de mest populære kjøttetende plantene som dyrkes rundt om i verden. Denne planten er utelukkende hjemmehørende i kystmyrer i Nord- og Sør-Carolina, og er dessverre truet i naturen på grunn av ulovlig innsamling, brannslukking og tap av habitat. Dens naturlige utbredelse er ganske liten i dag, sentrert innenfor en radius på omtrent 120 km rundt Wilmington, Nord-Carolina.
Selv om den er truet i sitt naturlige habitat, er den lett å formere gjennom vevskultur og frø for kommersielt salg, noe som gjør den til et kjent syn i plantebutikker. Den er berømt for å være en av de få kjøttetende plantene som aktivt smekker igjen fellen sin for å fange byttedyr. Mens mikroskopiske blærerot og akvatiske vannhjulplanter faktisk lukker seg raskere, er fluefangeren den raskeste og mest ikoniske terrestriske smekkfellen.
Bortsett fra den ville formen, finnes det også et stort utvalg av unike kultivarer valgt av dyrkere og hobbyister. Kultivarer viser bemerkelsesverdige variasjoner, inkludert helt karmosinrødt bladverk, levende limegrønne feller, tannede tenner og varierte rosettformer.
Stell

Denne planten kan virke utfordrende hvis du er vant til vanlige stueplanter, men den er enkel når du først gjenskaper dens naturlige myrmiljø. Mange sliter med å holde den trives innendørs på grunn av dens spesifikke lys- og sesongkrav. Venusfluefangeren trives best når den dyrkes utendørs i full sol i de varme månedene og får en kjølig vinterhvileperiode. De gylne reglene for fluefangerstell inkluderer å gi rent vann, holde substratet konstant fuktig, bruke næringsfri jord, unngå all standardgjødsel, gi den rikelig med direkte sol og gi den en kjølig vinterdvale.
Vanning
Venusfluefangere fanger insekter fordi jorden de vokser i mangler essensielle næringsstoffer som nitrogen og fosfor. På grunn av denne evolusjonære tilpasningen tåler røttene deres ikke oppløste mineraler, salter eller klor. Normale nivåer av mineraler som er gunstige for vanlige stueplanter, vil forårsake alvorlig rotråte og til slutt drepe en fluefanger.
Vann fra springen er nesten alltid for hardt for denne planten. Standard kullfilterkanner fjerner ikke oppløste mineralsalter, noe som betyr at filtrert vann fra en kjøkkenkanne fortsatt vil skade planten over tid. I stedet bør du alltid bruke destillert vann, omvendt osmose-vann, avionisert vann eller rent regnvann.
Fluefangere krever også konstant fuktig jord i vekstsesongen. Den mest pålitelige metoden er brettsystemet, der potten står i en skål fylt med omtrent 2 cm rent vann til enhver tid. I vintermånedene (hvis planten er i dvale) bør du redusere fuktigheten slik at jorden holder seg lett fuktig i stedet for vannmettet.
Jord og ompotting
Akkurat som med vann, krever fluefangere et substrat helt fritt for tilsatt gjødsel og mineraler. Bruk aldri kommersiell pottejord eller hagejord. En klassisk blanding består av like deler ugjødslet sphagnumtorv og perlite. Du kan også bruke en blanding av torvmose og ren silikasand, eller ganske enkelt plante den i ren langfibret sphagnummose. Hvis du bruker sand, sørg for at det er kvarts- eller silikasand, i stedet for strand-, leke- eller byggesand, som lekker alkaliske mineraler. Husk at tørr torv er naturlig vannavstøtende, så du må alltid kna og hydrere den grundig med rent vann før ompotting.
Fluefangere har relativt delikate rotsystemer med mørke, sprø røtter som strekker seg fra en sentral hvit jordstengel. De trenger sjelden ompotting på grunn av overfylte røtter. I stedet er ompotting nødvendig hvert år eller annethvert år fordi torvmosen naturlig brytes ned, komprimeres og mister sin luftighet. Det ideelle tidspunktet for ompotting er sent på vinteren eller tidlig på våren når planten våkner fra dvalen. Håndter røttene forsiktig, hold dem våte mens du jobber, og skyll jordstengelen med rent vann for å fjerne gammel, komprimert jord.
Lys
Venusfluefangere krever intenst, direkte sollys for å utvikle sunt bladverk, opprettholde raske fellerreflekser og forhindre svak, strukket vekst. Sunne planter som får sterkt lys utvikler ofte dype røde felleinteriører, avhengig av kultivaren.
Sikt på minst seks timer med direkte sollys hver dag, mer er enda bedre. Når du tar med deg en ny plante hjem fra et skyggefullt gartneri eller butikk, må den akklimatiseres til direkte sol gradvis over flere uker. Å plassere en sart inneplante direkte i stekende middagssol vil ofte føre til at de eksisterende bladene brenner seg og blir svarte.
Fôring
Fordi fluefangere absorberer næring gjennom fellene sine, bør du aldri tilsette gjødsel i jorden. Utendørsplanter fanger nok fluer, edderkopper, biller og maur på egen hånd, så manuell fôring er sjelden nødvendig. Hvis du dyrker dem innendørs, kan du fôre dem med levende insekter eller rehydrerte frysetørkede blodormer og melormer. Unngå å fôre dem med rått kjøtt, hamburger eller salte fiskeflak, da høyt natrium og fet olje vil føre til at fellene råtner.
Fluefangeren bruker en smart mekanisme for å unngå å kaste bort energi på blader eller regndråper. To triggerhår må berøres innen omtrent tjue sekunder for at fellen skal smekke igjen. Når den er lukket, fortsetter kjempende byttedyr å bøye triggerhårene, noe som signaliserer til lobene å presse seg tett sammen, danne en lufttett forsegling og frigjøre fordøyelsesvæsker. Når du fôrer med død mat som blodormer, må du replikere denne bevegelsen. Etter at fellen smekker igjen, masser forsiktig sidene av fellen mellom fingrene i femten til tjue sekunder. Dette stimulerer triggerhårene og oppmuntrer planten til å forsegle og fordøye. Uten denne raske stimuleringen vil fellen ganske enkelt åpne seg igjen neste dag uten å fordøye.
Merk at fluefangere er ineffektive til å fange små innendørs skadedyr som fruktfluer eller sørgemygg fordi disse insektene er for små til å utløse triggerhårene. Hvis du trenger naturlig myggkontroll, er tettegras eller soldugg mye bedre alternativer.
Dvale
Fordi Venusfluefangeren er en temperert plante hjemmehørende i kystnære våtmarker, krever den en obligatorisk kjølig dvaleperiode som varer tre til fire måneder, vanligvis fra november til februar. Dvalen utløses av kjøligere temperaturer mellom 2 og 12 grader Celsius, sammen med kortere dager om høsten.
Når vinteren nærmer seg, vil planten ikke dø helt, men veksten avtar betydelig. Den produserer lavtvoksende, brede blader med små feller som klamrer seg til bakken, og eldre ytre blader blir naturlig svarte. Potteplanter kan overleve korte, lette frostperioder, men du bør ideelt sett beskytte dem mot det. Spesielt vedvarende hard frost som kan fryse jorden solid og skade jordstengelen.
Når våren kommer, vil en sunn fluefanger skyte opp høyere, mer oppreist sommerbladverk sammen med høye blomsterstengler med hvite blomster. Blomstring krever en betydelig mengde energi. Hvis planten din er liten, svekket eller kommer seg etter dårlig belysning, er det best å klippe av blomsterstengelen når den er et par centimeter høy, slik at planten fokuserer energien sin på blader og feller.
Dyrking innendørs
Å dyrke en Venusfluefanger innendørs året rundt er vanskelig fordi moderne hjem mangler det intense lyset og den sesongmessige kulden planten trenger. Imidlertid kan det gjøres med riktig oppsett. Du vil trenge et sterkt, fullspektret LED-vekstlys plassert noen centimeter over planten og som er på i omtrent fjorten timer hver dag i vekstsesongen.
Den største utfordringen innendørs er å gi den nødvendige vinterdvalen. Du kan flytte planten til en uisolert garasje, et kjølig kjellervindu eller en beskyttet veranda i tre måneder. Noen hobbyister bruker kjøleskapsmetoden, der planten pottes ut sent på høsten, behandles med et trygt soppdrepende middel, pakkes inn i fuktig sphagnum, forsegles i en pose og lagres i grønnsaksskuffen i ti til tolv uker. Å hoppe over dvalen kan fungere et enkelt år for unge planter, men å gjenta denne praksisen vil til slutt utmatte planten.
Annet

Fluefangerens blomsterstengler vokser høyt over bakken, ofte opptil tjue til tretti centimeter høye. Denne naturlige tilpasningen holder verdifulle pollinatorer, som innfødte bier og biller, trygt utenfor rekkevidde for de sultne fellene nedenfor.
Fluefangerblomster forskyver naturlig sine reproduktive faser, og slipper pollen før den kvinnelige stigmaen er mottakelig. På grunn av denne timingen er naturlig selvpollinering mindre vanlig i naturen, selv om hobbyister kan oppnå det manuelt med en liten pensel.
Hver individuelle felle har en begrenset levetid og kan bare smekke igjen tre til fem ganger, eller fullføre to til tre vellykkede fordøyelser, før den blir svart og dør. Av denne grunn bør det unngås å utløse feller for underholdning.
Charles Darwin var dypt fascinert av dette botaniske rovdyret, og erklærte kjent i 1875 at Venusfluefangeren er en av de mest fantastiske plantene i verden.